Historien om brunost

Søt, fyldig, en svak smak av karamell og med en fast plass i norske hjerter gjennom generasjoner; brunost er et spesielt norsk produkt med lange tradisjoner.

Brunost har en viktig plass i norsk mattradisjon og er nordmenns yndlingspålegg og nasjonale stolthet. I tillegg er den nærmest enestående for Norge. Brunost er en felles betegnelse på ost laget av myse med tilsetning av ku- eller geitmelk. Mysen, som felles ut fra ostestoffet under gulosteproduksjonen, kokes eller dampes inn og tilsettes melk og fløte av ku, geit eller en blanding av dette. Den inneholder 35-40 % melkesukker, avhengig av fettinnholdet i osten. Blandingen konsentreres ved å dampe bort vannet til tørrstoffinnholdet i osten blir så høyt at den blir fast og mulig å skjære i.

Brunost, eller mysost har vært laget i Norge i uminnelige tider. Allerede i 1646 omtales mysosten i Christer Jenssøns glosebok som ”ganske nydelig”, mens brunosten slik vi kjenner den i dag, så dagens lys i 1863 på Solbråsetra i Gudbrandsdalen. I denne tiden var dette mager mysost av ymse kvalitet. Anne Haav fra Nord-Fron begynte å sette fløte til mysosten og senere også geitmelk. Dette var opphavet til den såkalte feitosten og senere Gudbrandsdalsosten. Hun fortsatte med å utvikle oppskriften i løpet av noen noen få år snakket hele landet om den nydelige ”Gudbrandsdalske blandingsost”. I 1908 ble det første industrielle dampysteriet for brunost bygget på Tretten, og i dag, 150 år senere representerer brunost det norskeste av det norske.